Knurregate og Takkestrede

Knurregate og Takkestrede


Av Einar Alfred Eikeri

Jeg kjenner en mann hvis navn er Plate,
Han bodde lenge i Knurregate,
Knurregate i Vranteby
Hans panne var mørk som en tordensky.
Han knurret av ditt og han knurret av datt
Han knurret av hund og han knurret av katt
Han knurret ved aften og han knurret ved gry
Han knurret og gnålte stadig på ny.
Han knurret så lenge av konen Lotte,
at også hun ble en knurrepotte.

Og alle hans barn, hvorhen de gikk,
de fulgte sin fader og moders skikk.
Han klaget når himmelen så grålig ut:
”Nå får vi sikkert regn og sludd!”
Og når den var skyfri det klynkende lød:
”Nå får vi tørke og hungersnød”

Maten var aldri som han ville have
Melken var sur, og fordervet hans mave
Egget var råttent og brødet var tørt,
Kjøttet var aldri riktig mørt.
Selv når mor Lotte ham helst ville føye,
Skjelet han frem med sitt vrantete øye.
Åh, hvor han gjerne ville finne, et eller annet å knurre av.

Forleden, her i vår egen gate,
Møtte jeg ganske tilfeldig herr Plate.
”Hva ser jeg? Et under er skjedd i vår by;
På Plates panne var ingen sky!”
Jeg kunne ei tro mitt eget øye,
Men vendte meg om for å se ham nøye.

Det var og var ikke den samme Plate
Som bodde fordum i Knurregate.
Jeg så ham igjen,
det var intet i veien!
I smeltende hete og øsende regn,
Når prisene steg og når prisene falt,
Når tiden var god og når allting gikk galt

Hans ansikt var stadig vennlig og rolig
Jeg må si jeg fant det så helt utrolig!
Inntil jeg stanset ham i vår gate
Og spurte: ”Hva har dog skjedd herr Plate?”

En munter latter lød for mitt øre
Jo, sa han, nå skal du høre:
Hans ord hadde intet av fortidens klage
”jeg flyttet og nå har jeg gode dage”
”Jasså, du flyttet…?” "Ja, sa Plate,
Det er ikke sunt å bo i Knurregate.
Derfor jeg flyttet, og til min glede,
Jeg fant en bolig i Takkestrede!”

Når jeg nå om dagen vandrer på gaten
Og skuer de mange folk i staden,
Jeg ser deres ansikt og godt forstår
Hvor menn og kvinner og barn de bor.
Og mange ligner vår venn, herr Plate
De lever livet i Knurregate,
Sure og mørke og uten glede,
De burde flytte til Takkestrede.

En slik forvandling kan bare skje,
Hvis de til Herren om det vil be.
Han frelser alle som til Ham kommer
Og alt blir glede og sol og sommer.
Han selv har ofret sitt liv og blod,
Og den Han frelser blir ren og god.

Dette rimet/diktet eller fortellingen har nok bestefar skrevet og fremført på "Toppen søndagsskole" for de barna som kom på møtene der. Jeg husker bestfar som en snill og god og veldig positiv, omtenksom og takknemlig person.
Han bodde definitivt i Takkestrede og gjennom sin påvirkning i mitt liv ledet han meg inn i den gaten også.
Å få leve livet med takknemlighet og glede i bunnen, hjelper godt når omstendighetene kan være utfordrende.