Litt om Ole Bull

Av og til kan det være artig og utvide kunnskapen sin, idag får du anledning til å lese litt kort om Ole Bull her i innlegget mitt. Grunnen er at Ole Bull ville kunnet feire sin 201 års dag idag! Han ble født 5. februar 1810 i Bergen. Gjennom sin interesse for norsk teater, norsk folkemusikk og folkekunst spilte han en sentral rolle da norsk kultur skulle bygges opp i tiden etter unionsoppløsningen. Ole Bull skal ha komponert mer enn 70 verk, men det er bare omkring 10 som er kjent i dag.

Han ble født på Svaneapoteket i Bergen, som hans far eide. Han vokste opp i et musikkinteressert miljø.       Ole Bull viste tydelig et usedvanlig talent og skal ha fått sin første skikkelige fiolin i en alder av 8 år. Han studerte som gutt Paganninis Capricer og imponerte med noen av dem i en alder av 14 år. Da han var 18 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å ta eksamen artium og studere teologi. Hans lyst sto til musikken. Det gikk ut over skolearbeidet, og det ble stryk i latin.
Alt som gutt hadde han opplevd hardingfelespill i Valestrand, der han besøkte sin bestemor. Det var også der han i følge kilder skal ha møtt Myllarguten, Torgeir Augundson fra Telemark, sommeren 1831. Bedre hardingfelespill hadde Bull aldri før hørt.[3] De to musikerne, bygdespelemannen og Ole Bull, respekterte og inspirerte hverandre. Da Ole Bull dro til Paris høsten 1831, hadde han skaffet seg hardingfele og hadde med nedtegnelser han hadde gjort av slåtter etter Myllarguten.

 I Paris søkte Bull kontakt med fremstående musikere, og studerte ivrig på egen hånd. Økonomien ble imidlertid elendig og han levde tidvis på sultegrensa.

Etter oppholdet i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter, og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde lenge eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze. Blant annet hadde han funnet opp en rekke virtuoseffekter og en spesiell måte å spille firstemt på.

Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Første sats, Allegro Maestoso, er den musikalsk sett rikeste. Den arbeidet han med under opphold i Appeninene. I Einar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble framført på en konsert i Trieste, men det er bare delvis rett. Han kan ha spilt noen utdrag, men de tre satsene var ikke ferdige før han kom til Bologna.

 Ole Bull var mentor for Edvard Grieg, og han kjente H. C. Andersen, Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson godt. George Sand brukte Ole Bull som modell for romanen Malgré tout, og Henrik Ibsen la mange av egenskapene hans inn i eventyrpersonen Peer Gynt.
Henrik Wergeland skrev de to første biografiene om Ole Bull på norsk med Bull selv som kilde. De utkom høsten 1843. Den største avslutter med diktet «Norge til Amerika ved Ole Bulls didreise». Wergeland forestiller seg bl.a. at Bull ved sitt fiolinspill skal bidra til å løse negerslavenes lenker. Herresthal skriver:

«Alt det Ole Bull i de følgende år kom til å stå for, både musikalsk og politisk, har sitt utspring i den tiden Bull og Wergeland fikk være sammen. Den noe eldre Henrik Wergeland var den som med sin litterære bakgrunn og sitt sterke samfunnsengasjement kunne påvirke Ole Bulls politiske og nasjonale syn.»

Ole Bull døde i villaen på Lysøen i Os kommune. Begravelsen fant sted i Bergen 23. august 1880 under enorm deltakelse fra befolkningen.

«Heile byen flagga på halv stang. Frå alle hus i Strandgata, der sørgetoget skulle passere, hang kransar og flagg med sørgeflor og mange vindu var pynta med Ole Bulls bilete. [...] Åtte bønder frå Lysekloster bar kista ombord i Kong Sverre, som seig langsamt frå land. I Bergen hadde det samla seg mest alt som fanns av ro- og seglbåtar, slæpebåtar; små og store dampbåtar, som la seg i rekker frå havna og heilt ut til Kvarven for å ta mot sørge-skipet. Alle båtane, alle kaier og alle haugar rundt byen var svarte av folk, ikkje bare frå Bergen, men frå stader rundt byen og langveis frå.»
Bjørnson med frue var til stede, likeens Edvard Grieg. Presten Wollert Konow forrettet, og etter jordpåkastelsen holdt Bjørnson en berømt tale. Han sa bl. a. at den slekt som vokste til i de første årene etter 1814, og som Ole Bull og Henrik Wergeland tilhørte, levde i en «morgenfølelse», og at Ole Bulls toner var «som det første solglitter over fjeldene». Bull og Wergeland «var jevnaldrende og jevnlige. Den ene svarte til den anden, som skogens sang svarer til markens vaar».
Edvard Grieg la på krans fra Norske Tonekunstnere og takket for den heder Bull hadde brakt sitt land, for hans betydning for «vor unge nationale Musik», for hans hjertelag, og ikke minst, for at han hadde
«nedlagt det Frø, som skal spire i Fremtiden, og som kommende slægter skal velsigne Dig for.»
Sørgehøytideligheten var preget av sang og musikk, og folk fylte graven med blomster og grønt «heilt til kanten».
Bergensposten skrev: «En vakrere Sørgefest end denne har vårt Land aldrig seet.»

Kilde: Wikipedia